Min tredje hestetur på 24år

På fredag var me fire stk som reiste ut til en gjestegård der me sko leie hest og ri ett par timer. Eg er den med minst hesteerfaring, har ridd to ganger i livet mitt, en gang på New zealand og en gang på Cuba. De andre er veldig erfarne Trude er profesjonell konkuranse rider den dag i dag og Thor Martin har ridd konkurranse på sine yngre dager, og den fjerde Kristine har hatt ridning som hobby. Så med andre ord sko eg på tur med folk som var svært så erfarne i forhold til meg, men eg tenkte at då kan eg jo læra å ri ;)

Eg syns det var ganske kjekt å gallopere, for det va litt skummelt men samtidig fekk eg litt kick for eg hadde ikkje heilt kontrollen, for eg klarte aldri stoppe hesten min når den galloperte. Så den ene gangen me galloperte ville stoppe så eg ropte frem til guiden at han sko stoppe for då stoppe min hest og. Men nei hesten min vil ikkje stoppa den springer bare fortere (fordi eg ropte, då trur hesten den skal springe fortere, men det visste jo ikkje eg), så komme Trude opp på sida mi og hiver seg etter tøylene på hesten min og prøver å stoppe den, men nei det gjekk ikkje. Trude galloperte då raskt foran meg så hun og Thor Martin blokkerte veien for hesten min så den kunne stoppe, og då bråstoppa den, eg trudde eg sko detta av, men det gjek bra.

Me fant då ut at Trude sko ta et kurs med meg sånn at eg klarte å stoppa hesten når den galloperte, så me begynte rolig å skritte (gå) så ga me tegn på trav, det gjekk heilt fint, men så satte hesten min i gallopp uten at eg gidde tegn, Trude galloperer opp på siden av meg og eg seie "se nå begynte hesten min å gallopere uten at eg gidde tegn", trude sier "ja, men det går bra Anne eg rir på siden av deg". Men så plutselig begynner hestene våre å kappgaloppere, og eg har jaffal ikkje kontroll. Det går sinnsykt fort og det kommer en venstre sving. Hesten min har for stor fart til å klare svingen, så me fyker rett frem i busker og trær og eg dette av hesten, og hesten løper videre. Trude hadde klart å bremse ned sin hest med å dra i tøylene foran på hesten, så hun klarte akkurat svingen, men hun ble oppskrapt av nogen busker. Eg landa rett på jord og småstein mellom nogen trær og busker og så at hesten min bare forsvant. Trude kom ridande mot meg, hu trudde eg hadde brokke foten, for eg den hang litt fast med venstre foten i stigbøylen når eg datt av, men eg brakk ingen ting. Eg reiste meg opp og eg hadde litt blod i ansiktet og på brystet, ellers var venstre armen min oppskrapt og eg hadde litt vondt i rompå.

Då guiden såg eg hadde mista hesten, satte han i full gallopp for å finne den igjen, og etter ca 15min kom han tilbake med hesten. Må sei eg va litt skeptisk til å sette meg oppå hesteryggen, så eg skalv veldig når eg kom oppå. men eg måtte jo ri tilbake for me va langt ute i ødemarka. Me tok det ganske rolig tilbake, eg øvde meg på å stoppa hesten når me trava og det gjekk bra. men eg tenkte at eg må jo gallopera igjen hvis ikkje komme eg aldri til å setta meg på ein hest igjen, så det endte me at eg og hesten min galloperte igjen, men eg passte på at det ikkje va ein sving men rett fram når me gjorde det, men eg huske ikkje om eg klarte stoppe hesten sjøl då eller han stoppa sjøl. Men det va alikevel litt skummelt.

Når eg kom fram til gården var eg fortsatt ganske skjelven, men de andre syns det var veldig tøft av meg å gå opp på hesten igjen og gallopera, de trudde eg aldri ville setta meg på ein hest igjen etter fallet.

Men detgjekk nå heldigvis bra, eg nå to dager etter er eg bare litt oppskrapt på armen også har eg et heftig blåmerke på hofta mi og et på rompa som er gult, rødt, blått og lilla. I går hadde eg veldig vondt i ryggen og de andre sa eg gjekk som eg hadde bekkenløsning, yhhhhh! Men i dag er eg mye bedre, har vore å bada og eg svømte 1100m, og det hjalp ganske mye på ryggen.

Men alt i alt va det jo ein veldig fin ridetur, eg lærte nå litt om ridning, men har nok MASSE mer å læra ;)

Amen min er ganske blå i dag, til og med håndleddet mitt er blått, men eg kan jo ikkje noge ant enn le!

Operasjon

Denne uka har eg og Trude vore på operasjonsstua. Då må me ha på oss gønne klær, munnbind og hårtørkle. Eg har fått vore med på mange operasjoner, blant annet der de fjerna deler av tynntarmen pga brokk, og sydde resten av den friske tarmen sammen. Litt rart å se på pasienten som ligger så fint å sover også har han tarmer utover heile magen sin og kirurgen ligger og graver inni han, men det heile ender tilslutt opp i et fint lite arr på magen.

Det versta er å se når små barn blir lagt i narkose, selvfølgelig vil ikkje små unger puste gjennom ei maske, og dessuten er de livredde for rundt de er det bare mange folk i grønt som de ikkje kjenner. Eg såg en unge på 2 1/2 år som skulle ble lagt i narkose, men han nektet ha ha på seg maska der gassen kommer ut. Så det ender med at en av personalet legger seg halveis oppå ungen for å holde armer og bein i ro og anestesilegen holder masken over ungen til han sovner inn. Det tar ikkje mange sekundene før de sovne inn, men de få sekundene er nok veldig lange for ungen som ikkje vett ka som skjer med han. Trur det må ver ein svært så traumatisk opplevelse for de stakkar små. De kan nok ikkje ha så godt minne fra sykehuset og grønne folk etter ein sånn hendelse.

Ellers syns det er veldig kjekt å følge anastesilegen under operasjonen som har ansvaret for selve pasienten. Plutselig gjekk pulsen til den ene pasienten opp veldig raskt under operasjonen, og det betyr smerte. kroppen reagerte med andre ord på smerte men pasienten ble operert, og en måtte gi mer smertestillende. pasienten vil selvfølelig ikkje huske at han hadde smerte under operasjonen, men det er litt snodig at kroppen kan si i fra.

Eg hadde og ein dag på overvåkninga der pasientene kommer inn etter operasonen for å våkne før de blir sendt vider til avdelingen de ligger på. Der måtte me ta mange målinger på pasinten som blodtrykk, puls, O2 i blodet,bevissthet, sjekke operasjonssåret osv. Så når pasienten var stabil ga en rapport også sendte dem videre til avdelingene.

Ørkentur

Helgen 12.-14. oktober var me 12 sykepleiestudenter på helgetur til Sossusvlei som ligger i ørken. Der såg me blant annet sand, sand og atter sand. Første kvelden gjekk me på toppen av en sandyne for å se på solnedgangen.

Om kvelden sov me i telt og det var et ganske åpent landskap rundt oss, så plutselig såg me ein sjakal (ligner på hyener) som stakk hode fram, og de var ganske nærme oss heile kvelden. Alice og eg sov i et telt var midt ved en vannkrane som me hadde brukt i løpet av kvelden, og det var då en stor dam med vann under kranen. Når me hadde lagt oss hørte me nogen drakk fra dammen, me lyste ut med lukta og der står en sjakal og ser på oss 1m fra teltet. me skremte den vekk, men den kom fort tilake og drakk igjen. Hørte den 3-4 ganger før til slutt sovna.

Dagen etter sto me opp kl 0500 for å bestige en annen sandyne for å se på soloppgangen. me kom litt seint avgårde fra teltplassen så me fekk det litt travelt med å nå soloppgang. så me gjekk kanske fort for å rekke sola og me nådde den ca 10min før den steig opp av en sanddynå, det va veldig fint å se på, faktisk finere enn solnedgang.

Etter soloppgangen spiste me frokost for så å ta for oss neste oppdrag, nemlig å bestige verdens største sanddyne. Noen trakk seg med en gang, men eg tenkte at eg ska nå prøve, så om eg ikkje når toppen så kan eg nå sei at eg har gått på verdens største sanddyne. Då me begynte å gå satte eg meg et mål om halveis, men då eg kom halveis, så gjekk det faktisk ganske bra, så jammen klarte eg å nå toppen på verdens største sandyne, jippi! Den er på 320m. Hørres egentlig ikkje så mye ut, men når en går i sand og oppoverbakke så var det nok. Når vi skulle ned fra sandyna sprang me rett ned på den ene sida, det var utrulig løye, for me sank ned til midten av leggen for kvart skritt me tok, så det såg ut som me sprang i sakte kino, og gor hvert skritt me presste me automatisk luft ned i sanden, så det hørtes ut som fiselyder. Me syns då dette va utrulig morsomt.

Her er då verdens største sanddyne som rekker 320m og som befinner seg i Namibia

På vei oppover, vann er en fin ting!

Ååååååh, så glad eg blei når eg nådde toppen, Jippi!

Då me kom ned fra sanddynå var det et heilt flatt lanskap med en stor hvit flekk og nogen inntørk trær som møtte oss.

Om ettermiddagen samme dag låg me å slappa av ved et bassang og senere hadde me ein velfortjent grillmiddag! Søndagen sto me bare opp og kjørte tilbake til Windhoek.

Sykehuset

Sykehuset me jobbe på er Katetura State Hospital, som er det statlige sykehuset som er for de

som ikkje har sykeforsikring. Her jobbe me fra kl07 til kl13 fire dager i uka. Frem og tilbake må me ta taxi pga sikkerheten. Veilederen våres her nede har frarådet oss å sykle frem og tilbake så då blir det taxi nesten kor enn me ska. Siden det ikkje er noge skifterom må reise i uniformen til og fra jobb.

Det vises godt at det er et sykehus med lite penger. Såpe og tørkepapir er umulig å finne. Kvar dag tar me mange sårstell, men det er bare til fire fem sterile sårstellpakker til hver dag, så då må en bruke usterilt utstyr, noe som ikkje er fullt så bra, og på slutten av dagen er det såvidt bomullsdotter igjen til å vaske de siste sårene, så eg lærer nå ihvertfall å tenke kreativt og finne på nye løsninger. Det samme gjelder med rent sengetøy, det blir fort tomt og då er det dumt hvis en seng blir gjennomvåt av drikke, urin eller avføring utpå dagen.

De første to ukene var me rundt forbi på ulike avdelinger på sykehuset for å få litt oversikt og finne ut kor me vil ver de neste ukene. Eg var då innom barneavdeling fra 0-2år og fra 2-11år, medisinsk- og kirurgisk avdeling og eg hadde ein dag på operasjonsstua. Trur eg liker operasjoner for det er veldig spennande samtidig litt ekkelt og. Her en dag var det en som fjernet brystet sitt pga brystkreft, eg syns det var ein litt ekkel operasjon, og kirurgen sa til meg at å operere bort bryst var de verste han gjorde, for den va så brutal. De svidde det av sakte men sikkert, blodet sto som en stråle ut fra pasienten, men det roet seg fort, til slutt lukta det svidd ut i hele operasjonsstua og så det e godt det er påbudt med munnbind. Helt til slutt snurpa de igjen det som før var et bryst men som nå var helt flatt.

Denne uka har eg vore på gynekologisk avdeling, her er det mye fjerning av livmora, så me har fått gjort en del sårstell og vore med på operasjoner som fjerning av foster utføre livmora, sterilisering, utskrapning og fjerning av livmora.

I dag når me kom til avdelingen så den ene sykepleieren til oss "i dag har eg en annen oppgave til dere enn å være på sårstell rommet, for i dag kan dere vaske hele avdelingen". me blei litt paffe med en gang, for me har jo ikkje kommt til Namibia for å vaske. Men me såg at det var et behov så me var fire studenter som vaska i to timer, og pasientene ble ihvertfall veldig fornøyde. det er opp til flere vaskekoner som jobber fast på avdelingen hver dag, men jammen var det skitten når me vaska.

Den største forskjellen på sykehuset i forhold til Norge er pasientehandlingen. Ikkje så mye etikk inni utdanningen her kan du sei og veldig lite kommunikasjon med pasienten. Den første pasienten som skal på operasjon om morgen, blir trillet inn omtrent en time før en legges i narkose. På denne timen gjør en klar alt utsyr og det er kanskje 7 stk i rommet som skravler og ler, men ingen snakker til pasienten, som ligger naken midt i rommet med et håndkle over seg.

Hygiene er nå et kapittel for seg selv med tanke på at det omtrent er umulig å oppspore såpe og tørk. I dag mistet den ene sykepleieren en hel boks med tabletter på gulvet, og de ble fint plukket opp igjen og lagt tilbake i boksen. Æsj, tenk så mye dritt det egentlig var på det gulvet.

Ellers merker eg at det er få ja nesten ingen pasienter som klager, selv om du spør om de har vondt og de har det, så klager de ikkje. En pasient hadde nettopp kommet fra operasjon og smertestillende var på vei til å gå ut av kroppen, trur aldri eg har sett så mye smerter i nogen øyner før, hun låg å vrei seg og tårene trillet, men hun klaget ikkje. Så eg spurte om hun ville ha en smertestillende og hun sa ja. Eg gjekk til sykepleieren og sa at hun trong det raskt, men sykepleieren sa hun måtte spise først før hun fekk smertestillenede. Eg trudde aldri den pasienten skulle få i seg noe mat sjøl og at eg måtte hjelpe henne, men jammen klarte hu å setta seg opp i sengå mens tårene trilla og hu begynte å spisa, og hu fekk smertestillende tilslutt.

Neste uke skal eg ver på operasjonsstua hele uka, det glede eg meg til. Etter det skal eg ver på mor/barn, føden, akuttmottaket, ambulanse og en klinikk som eg ikkje heilt vett ka er for noge.

Så det blir nogen spennande uker fremover håper eg :)

Her bur me

Me er 12 sykepleiestudenter som bur på et lite hostel i Pasteur street 11. Me har to bad, felles stue, kjøkken og hage, som alt er inngjerdet av et stømgjerde. Me har ein vakt som passer på oss om natta, som er her fra klokken 19.00 til klokken o7.00 hver dag.

Sånn ser hostellet ut fra gata.

Hagen våres, her har me ein grill, klessnorer og plass til å sola oss, men det er veldig varmt så det er ikkje så lenge me klare ligga der omgangen.

Her er stuå. Denne uka hadde me bursdagsfeiring for Kristine med heimalaga sjokoladekaga.

Sånn ser rommet vårt ut, dette er egentlig ikkje Alice og mitt sitt rom, for det var altfor rotete til å bli tatt bilde av. Men dette er likt mitt rom bare det er litt ryddigere.

Windhoek by

Byen me bur i hetter Windhoek, hovedstaden i Namibia. Det er 240 000 mennesker så bur, så den er heilt passe stor. Windhoek ligger 1700 m.o.h. og det merkes på pusten. Det er veldig tørr og tynn luft. Det har har ikkje regna på lenge, så alle går og håper på at regntida snart begynner, ryktene seie at det har regnet har kommet på kysten, så me får vente og se.

Ellers merkes det at Namibia har vore under tysk koloni og tyskererne har ikkje klart å komme seg ut av landet og heim til Tyskland der hørre til, de lever heller i luksus her. På litt dyre restauranter er det foreksempel bare hvite som er gjester. Men alt i alt ein fin by!

Her er Kristine og meg på vei til byen, me bur ca 10min gange fra sentrum.

Kristine og Alice

Slangeshow

Den eine dagen var me i ein reptilpark og såg på slanger, krokodiller, iguanaer og til slutt var det et slangeshow. Under showet satt Alice og eg litt i bakgrunnen for me syns egentlig det va litt kjedelig. Men så skulle slangemannen ha publikum opp på scenen, men ingen ville. Så plutselig gjekk han slangemannen ned fra scenen og bort og hentet meg. Så eg gjekk opp på scenen og fekk beskjed om å stå med armene rett ut, så kom han med en 4kg tung pytonslange og la rundt meg. Kjekt for meg det ja. Slangen var kald og glatt, og den begynnte ikkje å kvele meg, men hode hans kom opp til halsen min, og det va litt ekkelt.

Etterpå var me på et kjøpesenter, og der ble eg stoppet av noen ungdommer som sa: Ey, du er jo jenta fra slangeshowet, ja det var du som holdt den store slangen. Så den dagen blei eg kjent igjen av nogen lokale, følte meg nesten som en liten kjendis ;)

Cape Town, Sør Afrika

Table Mountain

På vei til Namibia hadde vi et stopp i Cape Town på fem dager. Det var en spennende by. Den ene dagen gikk vi opp et fjell ved navn Tale Mountain for å se på utsikten over hele byen. Det tok oss 2,5time for å bestige 700meter, fjellet er på 1050m, men vi startet på 350m. det var en fin og solvarm tur. Som du ser veldig bra utsikt!

Hvithaien

Endelig fikk jeg komme meg ned i et et bur for å se den fasinerende hvithaien. Vi ble hentet kl05.40 i Cape Town for å kjøre to timer ut av byen og videre ut med båt. Det tok bare tre minutter fra vi hadde stoppet båten og kastet uti agnet før en 3meter lang hvithai var med båten. Det var fem personer om gangen nedi i buret som fløyt i vannskorpen. Trodde vi skulle få noe oksygen å puste med når vi var i buret, men det fikk vi ikke, så vi måtte bare holde pusten og dykke under vann når hvithaien kom. Fikk tilsammen se 4 ulike hvithaier på 3-4m. den ene stanget rett i buret vårt, da fikk jeg meg et lite adrenalin kick ja!

Utflukt til Kapp det Gode Håp

Vi leide en taxi foe en dag som tok oss til det sørligste punktet i Afrika, eller med andre ord der Indiahavet møter Atlanterhavet som lager det perfekt for pingviner, seler, hvitaier og hval.
På veien stoppet vi ved en pingvinkoloni. Pingviner er jammen meg noen av de tøffeste dyrene.

Videre gikk turen til Kapp det gode hav.

Etter fem opplevelsesrike dager i Cape Town tok vi buss i 21 timer til Windhoek i Namibia, hvor vi skal bo i de neste ukene mens vi har praksis på Katutura State Hospital. Det er et statlig sykehus som er for de afrikanerene som ikke har noe sykeforsikiring, med andre ord de fattige.